Vi har vært på jaktkurs på Fosen

Tekst: Tone Noem etter disposisjon av Randi Rotvold.

For tredje år på rad ble det arrangert jaktkurs på Fosen i palmehelga. Jaktkurset har blitt en tradisjon. Egentlig er det kurset et samarbeid mellom avd Fosen og avd. Trondheim og omegn, men vi fra Nord-Trøndelag har også oppdaget disse kursene. Og vi så ingen grunn til å la sjansen gå fra oss. Så fire driftige damer meldte seg på kurs, dessverre så ble den ene hunden syk og måtte trekke seg.

Fredag 14. mars kl 13.00 var det to nesten unge damer med to nesten unge hunder, og en ung dame med en ung hund som satte kursen mot Fosen. Det var Randi og Prima, Elisabeth og Decoy, og meg og Bounty. Når vi snakker om alder må jeg bare nevne at Randi er noe eldre enn meg (nøyaktig 3 dager) og var derfor eldst i reisefølget. Heldigvis hadde vi med oss Elisabeth, en voksen og fornuftig noen-og-tjue-åring. Jeg skulle være sjåfør, noe jeg egentlig var litt skeptisk til da jeg er ganske redd for å sitte på med meg selv. Men vi hadde den bilen som egnet seg best til denne type tur, og Snorre hadde på en litt nølende måte vist meg stor tillit ved å låne bort bilen (vet ikke hvem som var mest nervøs av han eller meg).

Vel fremme på Austrått camping på Brekstad fikk vi installert oss i hytta. Det var et soverom i hytta og stue med kjøkkenkrok. Dusj og toalett var det på servicehuset. Vi stablet bager, vesker, sekker og bur inn i hytta, satte på oss varmere klær og gikk en lang tur med hundene. De fikk løpe løse på åkrene rundt campingen, og de satte tydelig pris på muligheten. Decoy løp så knærne var på høyde med ørene. Tilbake i hytta satte vi hundene i bur. Vi ble enige om at det kunne være lurt å ha med når nesten to unge hunder og en ung hund skulle dele hytte. Randi satte buret like innenfor inngangsdøra og erklærte raskt at hun kunne ligge på sofaen. Hun likte ikke å ligge øverst i køyeseng, men den egentlige grunnen var muligens at hun ville ligge der Prima var. Decoy ble plassert i en kompostbinge i kjøkkenkroken og var fornøyd med det. Der hadde han overblikk til både stua og soverommet. Bounty fikk ligge i tøybur på soverommet. Da vi satte oss ned et øyeblikk etter å ha ”buret inn” hundene konstaterte vi raskt at det så ut som om en tornado hadde vært inne i hytta. Og det bare to timer etter at vi kom – og vi hadde vært ute på tur halvparten av den tiden. Vi kunne bare se frem mot stor søksaktivitet neste gang vi skulle kle på oss.

Randi var den som hadde oversikt over været. Hun hadde vært inne på ei nettside og funnet ut hvordan været skulle bli time for time på Brekstad. Det lovet bra, men sannsynligvis så har de en annen tidsregning på Brekstad eller muligens en helt annen kalender – det var stort sett ingenting som stemte med utskriften til Randi.

Vi startet med teori fredag kveld kl 19.00. To svenske damer hadde sagt ja til å ta vare på oss og instruere oss denne helga. Det var Jaktprøvedommer og tollingjaktprøvedommer  Anita Norbloom, hun driver oppdrett av labrador under kennelnavnet Thorsvi (www.norrblom.se)  og Inga-Lena Djurberg, mangeårig deltaker på jaktprøvene i Trondheim, og hun driver labradoroppdrett under kennelnavnet Djurbergas (www.djurbergas.nu).

Disse hadde lagt opp teorien på en forståelig måte for oss som hører til i midt-Norge. De sammenlignet hunden med en bil. (Og i Trøndelag har vi jo en del rånere, utallige mange traktorer og vi kjører mye bil da kollektivtransporten på bygda ikke er noe å skryte av). Men tilbake til hunden som bil.

Tre stikkord:

-          MOTOR

-          KAROSSERI

-          BREMSER

En bil har en motor. Hvor kraftig motoren er sier noe om hvor stor arbeidskapasitet denne bilen har, motoren sier også noe om hastigheten – hvor raskt det går fra 0 – 100. Bilen har også et karosseri, det er hunden med de medfødte egenskapene som for eksempel grunnstressnivå, nervebalanse etc. En bil med for eksempel en Ferrari-motor vil være vanskeligere å kontrollere enn en bil med en liten Lada-motor. Og det er lettere å bli fristet til å kjøre fort i en Ferrari enn en Lada (er det mulig å kjøre fort i en Lada?) En hund med mye motor er ofte en hund som har høyt tempo og stor  arbeidskapasitet. Det vi da burde gjøre var å sørge for at hunden hadde gode bremser. Mange trimmer motoren med å la hunden hente dummy etter dummy, mens de glemmer å sjekke bremsene. Kraftig motor – kraftige bremser, liten motor – svakere bremser. Enkelt ikke sant, og forståelig.

De gjentok flere ganger at det var viktig å installere bremsene før du trengte de. Har du en hund med stor motor, og du har mistet kontrollen og har kurs i retning grøfta, ja da ønsker man seg både ABS-bremser, håndbrekk og det som finnes av bremseutstyr. Instruktørenes oppfordring var enkel – bruk tid på dette i begynnelsen, det er mye mer krevende å ettermontere slikt utstyr.

Vider skulle vi bygge jakt og jakttrening på 4 grunnsteiner:

-          KONTAKT

-          LYDIGHET

-          STADGA

-          PASSIVITET

Disse steinene burde være på plass før du begynte med  apporteringen/kast og skudd. Å ha kontakt med hunden er et viktig moment i all trening og arbeid. Det betyr ikke at hunden skal stirre deg i ansiktet hele tiden, men at den ser på deg når du krever kontakt. Hunder som stresser seg opp eller som har lyd kan kontrolleres ganske godt med kontakt. Du bryter den atferden hunden har når du krever kontakt, og du kan fortsette med noe som roer ned hunden igjen, for eksempel lydighetsøvelsen ”fot” eller vendinger.

Lydighet i jaktsammenheng består egentlig av ”bare” tre moment: SITT, FOT, KOM. Det er disse tre kommandoene som brukes i forskjelling kombinasjoner, og kan hunden disse da er man godt på vei.

Stadga er et svensk ord, og vi har ikke funnet noe godt norsk ord for det ennå. Det er ikke det samme som passivitet. At hunden skal ha bra stadga betyr at den skal sitte rolig, men være beredt. Når en dummy kastes er ofte hundens første innskytelse å løpe etter, men en hund meg god stadga vil i neste øyeblikk bare lagre markeringen i en lagerhylle i hodet og bli sittende. ” Det var ikke min dummy, da venter jeg på nærmere beskjed, men jeg vet hvor den er.”

Passivitet betyr at hunden sitter/ligger og er avslappet. En hund som sitter og ser dummyer kastes, men dirrer av lyst til å hente er ingen passiv hund – det er en veldig lydig hund. Ofte får man råd om å la hunden sitte å se andre jobbe for å trene passivitet, men det kan bli feil. Her er det viktig at fører følger godt med. I det øyeblikk hundens muskler begynner å arbeide under huden må man bryte passivitetstreningen, da har man holdt på litt for lenge. Det man kan gjøre er å få kontakt, gjør noen vendinger, gå litt fot og gi hunden mulighet til å roe seg ned igjen. SETT ALDRI EN OPPGIRET HUND I BILEN – hunden skal være rolig før du setter den i bilen. Det bildet hunden har i hodet når du setter den inn i bilen (oppgiret, mange dummyer, spent, forventende) er det samme bildet den tar frem når den kommer ut av bilen igjen. Og husk at hunder som har lett for å bli oppgiret bør få jobbe mye, men aldri når eller der de forventer det, men å ha en hund som er veldig ivrig til å sitte i såkalt passivitetstrening kast etter kast kan ødelegge mye.

Martin demonstrerer passivitetstrening.

Etter 2-3 timer med teori og kveldsmat tuslet vi oppover til hytta igjen. Og vi tre damene var enig om at dette var forståelig. Og for meg som har en toller var det noen brikker som endelig falt på plass.

Lørdagen startet med frokost kl 08.00 og selvfølgelig et helt annet vær enn det sto på utskrifta til Randi. Der sto det litt regn lørdag, men det var ganske mye regn – uten pause – hele dagen. Selvfølgelig måtte det være litt passelig med vind slik at vi ikke skulle ha det for godt og varmt. Men etter å ha utført en søksøvelse etter forskjellige klesplagg inne i hytta, og etter å ha kledd på oss lag på lag med ull og vindtette og vanntette klær var vi klar for dagens praktiske øvelser.

Vi ble delt i to grupper med 8 hunder på hver gruppe. Den ene gruppa besto av unge hunder, deriblant Elisabeth og Decoy) pluss Randi og Prima, og den andre gruppa av litt voksnere og mer erfarne hunder, og her fikk Bounty og jeg plass. Heldigvis ble Prima rimelig raskt overflyttet til gruppa for de litt mer erfarne hunder. Ja Randi ble også med til den andre gruppa. Og gjennom hele helga viste Prima at hun tilhørte denne gruppa.

På ”unghundgruppa” jobbet Elisabeth mye med å installere bremser på Decoy, hun trente passivitet og kontakt, noe lydighet og hun fikk skryt for jobben hun utførte. Instruktøren sa at hun var flink til å ta hensyn til hundens alder, modenhet (Decoy er valp inni hodet sitt) og motor. Og at Decoy har en rask og stor motor er det ingen tvil om. Elisabeth var flink til å avslutte treningen på riktig tidspunkt, og hun satte bort hunden når hunden hadde behov for det. FLOTT Elisabeth!!

 Elisabeth monterer bremser på Decoy.

Randi og jeg hadde selvfølgelig tatt med oss kaffe på termos. Vi måtte jo ha kaffepause- tenkte vi. Nei, her var det ikke tid til sånt nei. Alle hunder og alle førere jobbet hele tiden. Vi gikk mye på linje og trente på markeringer, innkomst og stadga. Og hundene jobbet som helter. Hundene skulle være uten bånd mens instruktøren kastet dummyer over hodet på oss, hundene markert og apporterte, de gikk fot og var riktig så samarbeidsvillige. Når klokka nærmet seg 16.00 tok vi en time teori inne. Og det var bra for da hadde både vi og hundene svømmehud tror jeg. Gjennomvåte og fornøyde avsluttet vi dagens økt kl 17.00 og hadde to timer til fri disposisjon før middag kl 19.00. Fri disposisjon?? Vi var så slitne og frosne at vi ikke var i stand til noe som helst. Ingen av hundene hadde det minste i mot å bli buret inne. Jeg tror de sovnet nesten med en gang. Vi damene delte ei flaske vin (for å få varmen i oss?) og la inn bildene Randi hadde tatt i løpet av dagen.

Etter middag, laks og pasta, ble vi sittende og prate frem til ti-tiden. Tror de aller fleste var i seng klokka halv elleve. Bounty fikk ligge under senga mi, Prima fikk ligge i senga til Randi og Decoy fikk ligge i kompostbingen sin. Men han hadde en lang kosestund i senga til Elisabeth før han la seg.

Like etter at vi hadde sovnet var det søndag morgen. Frokost kl 08.00, teori kl 09.00 og ut og ha praksis kl 10.00. Og været…Randis utskrift påsto at det skulle være opphold og delvis sol. Den som var mest fraværende på dette kurset måtte da være sola, vi så ikke snurten av den. Derimot snødde det slik at hundene var helt hvite, og det blåste slik at Bounty hadde ståører nesten hele dagen. Men været har da ikke stoppet hundefolk før og skulle i alle fall ikke gjøre det nå. Derfor møtte vi opp til praksis så godt påkledd at vi lignet disse Michelin-figurene som var så populære på trailerne for noen år siden.

Formiddagsøkta ble brukt til å trene stoppsignal, høyre- og venstredirigering og ut-tegn. Her fikk vi mange gode tips og fornuftige råd. En ting vi kunne tenke på var å legge på navnet på hunden før den fikk kommandoen, på den måten kunne vi forebygge uhell som at hunden knallet. Vi jobbet i grupper på 4 og 4 i denne økta. Hele tiden var vi oppmerksomme på at hunden ikke skulle lage lyder som pistring og piping. Hunden skulle være stille fra begynnelsen, og det ble ikke akseptert lyd under arbeidet. Utrolig nok var det bare to-tre ganger det var tilløp til at en eller annen hund pistret litt, men førerne tok tak i dette øyeblikkelig. På en jaktprøve vil hunder med lyd få 0. premie.

Etter lunsj startet vi med noe som var helt nytt for mange av oss. De fleste har trent fremmadsending, men ikke så mange har trent fremmadsending over et hinder (for eksempel steinmur, gjerde etc). Vi trente hunden på UT-OVER. Dersom hunden ikke er vant til dette, er det ofte at den stanser opp ved slike hindringer og søker bare foran hindringen. Det var noen som fortalte at de brukte OVER når hunden skulle ha dirigering over et vann. Sikkert lurt å ha en slik kommando ble konklusjonen.

Bounty på apportering over hinder. Foto: Elisabeth Stene

Vi avsluttet den praktiske delen med en slags ”walk-up”. Vi la ut et 8 dummyer i et felt, hundene fikk se at vi la ut disse. Så gikk vi til enden av golfbanen og kastet en markering i mot grensen på golfbanen, gjorde helt om slik at vi sto med ryggen mot dummyene. Disse fungerte nå som minnesmarkeringer.

Så startet vi å gå, på linje med 8 hunder, med instruktøren foran oss. Hundene skulle være uten lyd og de skulle være fokuserte. Vi førerne var allerede slitne og frosne, men hundene var helt utrolig samarbeidsvillige.  Vi gikk sakte fremover, så kom det en lyd og et kast, eller det kom skudd og kast, eller bare skudd. Så skulle vi snu oss bort fra markeringen og instruktøren kunne be hund nr 6 hente dummy fra kanten av golfbanen (vi hadde blitt nummerert). Når den var inne kunne hund nr 2 få hente markeringen. Så gikk vi sakte fremover igjen – skudd og kast – nr 5 kunne komme litt frem og sende hunden på en av dummyene som lå i det feltet vi laget helt i starten – det ble da en dirigering. Når den dummyen var inne og hund og fører sto på linja igjen, kunne hund nr 1 hente dummy fra kanten av golfbanen, mens nr 3 fikk hente markeringen når nr 1 var på plass på linja igjen. Og hundene gikk UTEN BÅND. I noen korte perioder var det noen som hadde bånd på hunden, men da var det for det meste førerne som var så slitne at konsentrasjonen ble litt dårlig. Avstanden til kanten av golfbanen økte og økte, det samme gjaldt avstanden til feltet vi la i begynnelsen, så hundene fikk det vanskeligere og vanskeligere. Etter hvert snudde vi og gikk på samme måte tilbake. Denne øvelsen varte i to timer, med ca 30 skudd og 45-50 apporteringer fordelt på disse 8 hundene. Kun en knalling, da Bounty skulle apportere kom en annen hund og tok dummyen, men da var fører meget flink – hun gikk stille ut og hentet hunden, og gikk tilbake på linja – mens Bounty fikk en ny markering. Ingen høye rop mens dette arbeidet pågikk, ingen hunder som lagde lyder, hunder uten bånd – det var utrolig gøy. Alle hundene mestret oppgaven.

Vi avsluttet kurset med en oppsummering innendørs. Vår instruktør var imponert over nivået på hundene (det var jeg og Randi også). Når instruktøren i tillegg uttalte at hun sjelden hadde sett så flinke tollere som Emil og Bounty, fokusert, stille, samarbeidsvillig og utholdende – ja da har det vært et vellykket kurs i mine øyne. Randi og Elisabeth var også meget fornøyde og stolte over hundene sine.

At hjemturen i snøfokk og med ubrøytede veier tok lang tid gjorde ingenting. At jeg kjørte med håndbrekket på fra Olsøykrysset til Skarnsundbrua gjorde heller ingenting (for oss damene, da er det verre med Snorre). Om vi skal på kurs igjen – selvfølgelig – VI ER ALLEREDE MELDT PÅ TIL NESTE ÅR!

Tilbake