Tollertullinger!

Av Tone Noem  (Foto: Tore J. Norum)

Om utsagnet gjelder hunder eller førere skal være usagt, kanskje gjelder det begge parter.  Og handler det om at vi er tullete etter tollere eller at tollere tuller hele tiden? Eller toller de? Vel, det kan til tider være vanskelig å avgjøre, også for oss som er tullete etter disse tollertullingene som toller og tuller.

Uansett hva de driver med av tulling og tolling så trenger de trening, både hunder og eiere. Derfor pleier vi å ha tollertreninger hvor vi tuller og trener i fellesskap. Og denne gangen var tullet vårt lagt til Havfrua på Verdal. Vi ble ikke så mange på denne treninga da noen hadde tulla seg bort og havnet i Hamar på utstilling, mens andre måtte være med barna og se på at de tulla med fotball. Men vi som var til stede var mer enn klar nok for tollertull (også kalt tollertrening).

De som var til stede var Snorre, som er blitt tullete etter å trene med Mi (han ”overtok” henne mens jeg var på ferie), så var det Cherry som hadde med Tove og Ståle Derås, som er blitt så tullete etter tollere at de nå venter på å få hente hjem en tispevalp fra Eidsvoll. Ellers så var det Elisabeth og Tore Jørgen, som er så tollertullete at de snart skal hente hjem en fòrtispe, og de hadde med Decoy (som fortsatt lever i lykkelig uvitenhet om tullet til mor og far med enda en toller), og så var det meg og Penta Berit. Jeg tror muligens jeg måtte være den minst tullete av alle disse. Jeg er bare en engasjert oppdretter.

Planen var å tulle minst mulig, og å trene målbevisst og systematisk og samtidig være sosial. Vi starta tullet med at alle hadde med pølser (nærmest obligatorisk på slike samlinger hvor vi tuller med tollere), men ingen hadde ved til bålet. Altså det bålet vi hadde sett for oss. Vi så lengselsfullt bort på et annet bål som brant lystig lengre bort, og hvor unger grilla pølser. Heldigvis hadde Snorre med en engangsgrill som vi fyrte på. På grunn av alt tullet med bålet som vi manglet, fant vi ut at det var lurt å begynne med å være sosial, slik at ikke alt ble bare tull.

Her ser dere Snorre og Mi, Tove og Ståle med Cherry, Decoy med hodet riktig vei, Elisabet, og jeg med kaffekoppen. Og selvfølgelig Penta som tuller med et eller annet på bakken.

Etter at vi var ferdig med pølsegrilling, kaffe og kvikklunsj var tiden inne for litt trening. Penta startet med å tulle med en pinne, så en vott, for deretter å tulle seg inn i reima si, men til slutt henta hun, uten tull, en fasan. Bare se her:

Elisabeth hadde med både fasan og kanin. Kaninene var dypfrosne så vi valgte å la de være, men fasanene var heslige og greie. Penta fikk prøve seg på å apportere fasan flere ganger, og det gikk sånn noenlunde brukbart. Litt tull i form av å løpe litt rundt i pur tollerglede, men jeg syntes hun var riktig flink.  Decoy hadde plutselig (i følge Tore Jørgen) glemt at han var viltspontan, og tulla litt med viltet før han kom på hvordan man skulle bære fasan. Når dette var på plass i hans tullete tollerhode var det slutt på tullet og han gjorde en flott jobb. Elisabeth hadde et bra triks for å få han til å holde fuglen i et rolig og fast grep, helt til han fikk slipp-kommandoen.  (Jeg kan ikke fortelle mer om trikset her, for noen treningshemmeligheter må man jo ha).  Mi syntes nok Snorre tulla litt for mye på egen hånd, for hun fikk aldri tilbudet om å apportere fasan. Men er man toller så er man toller – og løsningsorientert. Hun fant ut at det beste var å hente fasan ut av vilteska på egen hånd. Som tenkt så gjort. Deretter, i ren og skjær fryd over tilgangen til vilt, fikk hun en skikkelig tullete tollerraptus og fillerista viltet så fjæra føyk. Snorre var selvfølgelig opptatt med noe annet (å diskutere kamera med Tore Jørgen – derfor heller ingen bilder av hendelsen) og måtte gjøres oppmerksom på at Mi i løpet av sekunder hadde ribba fasanen for fjær og var nå i ferd med å filetere den. Det ble brått slutt på tollertullet, og en noe slukøret Mi måtte innse at hun var ferdig med viltet for denne gang.

Men vi hadde jo en jaktcup å trene mot, så det var ingen grunn til å tulle bort verdifull tid. Vi henta frem dummyer og fikk trent på post 2. Her skulle hunden testes i sitt og bli. Nå er egentlig sitt og bli en øvelse tollere flest kunne tenke seg å hoppe over. De ser nok ikke helt poenget i å drive med det tullet. Men det er jo greit med en hund som kan sitte rolig av og til uten en masse tull. Snorre med Mi og Elisabeth med Decoy har jo tulla seg opp i jordbærklassen og trente på at hunden skulle sitte stille når det ble kastet dummy, og hunden skulle fortsatt sitte stille når de gikk bort og plukket opp dummyen. Begge greide seg bra. Når det var Penta sin tur og Snorre skulle hjelpe meg, klarte han helt å tulle seg bort i om det var blåbær eller jordbær vi trente på. Jeg måtte bryte øvelsen og Penta lurte nok på om jeg var blitt helt tullete. Her kan du se noen bilder fra da vi trent på post 2:

Vi hadde en fin dag med trivelig treningstull, tollertull og tollertullinger, og sannelig tulla vi oss ikke til litt seriøs jakttrening også.  Vi gleder oss til neste gang vi tollertullinger samles og tuller med tollerne våre.

Tilbake