|
”Ferietur”
med 5 tollere, to mennesker i sin beste alder, en
tenåring og ei campingvogn. av Tone
E. Noem Etter
å ha blitt enige om at vi ikke skulle prioritere noen ferietur i år,
bestemte vi oss for å dra på ferie. Jeg så for meg en romantisk ferie
for to, spaserturer på kveldstid, stearinlys og rødvin i campingvogna,
god tid til hverandre osv. Mens disse bildene ruller inne i hodet mitt hører
jeg til min forskrekkelse at Snorre spør våre barn (på 18, 20 og 23
år) om noen av dem vil bli med på ferie. Første tanke er å få inn
et velrettet spark i retning ”skarsjplæggen” til Snorre, men
alderen på barna tilsier at ingen vil bli med. Jeg trøster meg med at
de sikkert vil benytte anledningen til å regjere hjemme alene uten
foreldre i to uker. Jeg
tok feil. Silje på 18 år annonserte at hun ville bli med. ”Kain bli
koseli de sjø”, sa hun. Men hun ville ha med seg eget telt slik at
hun og Helios kunne ligge der. Da var det jeg kom på hundene. Vi hadde
gått ut fra at hundene kunne være hjemme. Silje er den som er best
egnet som hundebarnepike hjemme hos oss. Dersom hun skulle være med på
tur måtte hundene være med på tur. Akkurat da sendte jeg Snorre noen
varme tanker, varme nok til å komme fra et visst sted. Men det var bare
en ting å gjøre: pakke bagasjen, gjøre det beste ut av situasjonen og
reise på ferie, 5 tollerer, to mennesker i sin beste alder, en tenåring
og en gammel campingvogn.
Fem
tollere klare til tur. Øverst f.v.
Mi, Helios og Bounty. Under f.v. Castello og Fancy. Søndag
16. juli, om ettermiddagen, var vi klar til avreise. Snorre, Silje og
jeg stablet oss inn i bilen, mens Mi, Helios, Bounty, Fancy og Castello
lå i hver sitt bur bak i bilen. Turen gikk fint fra Sparbu og til Järpen.
Da syntes vi det begynte å lukte forferdelig i bilen. Silje kunne
fortelle at Helios ikke virket helt i form. Etter min mening var det
ingen som virka helt i form etter noen minutter i den stanken. Vi kom
oss til Mörsil hvor vi stoppet ved en bensinstasjon. Planen var å kjøpe
kveldsmat der, men ingen av oss greide tanken på mat i den lukta som
var i bilen. Vi
fikk Helios ut av bilen og bort til en gressplen. Og han var virkelig dårlig.
Når han brakk seg sprutet det ut bak også. (Forøvrig et spesielt
syn). Han hadde også gjort en levering med ”sjuttu” inne i buret.
Dette hadde han ligget i den tiden det tar å kjøre mellom Järpen og Mörsil
(1 mil), og han var full av møkk på ene siden og bena og halen. Nå
hadde det seg slik at Helios lå i et av de øverste burene, det vil si
at det også var hund i bur under buret hans. Diarè er på en måte
ganske flytende, og med god hjelp av tyngdekraften hadde dritten
fortsatt sin ferd inn i Castello sitt bur. Og på Castello!
Så sto vi der da, med en bil som måtte vaskes, to hannhunder
fulle av dritt og et dalende feriehumør. Heldigvis hadde vi med tørrshampoo.
Silje og jeg skrubbet hundene så det skummet rundt oss, Snorre vasket i
bilen, vi kastet pledd og håndklær, og fikk lagt inn nytt i burene.
Etter tre kvarter var vi ferdige til å fortsette, men vi kjørte bare
til Ytterån, ca 3 mil før Östersund, og overnattet der. Dagen
etter var heldigvis Helios i fin form igjen, og vi startet turen sørover
mot Öland, en liten øy som ligger i sørøst Sverige, like utenfor
Kalmar. Det meste av dagen gikk med til kjøring med noen få pauser for
å lufte hund og spise litt. Hundene var helt utrolig tålmodige og
klokken var nærmere 01.00 før vi stanset for natten. Dagen
etter kom vi frem på Öland. Det var nærmere 30 grader i skyggen og
sol fra blå himmel. Vi måtte vente på å få tildelt plass på Böda
Sand (campingen) og ventetiden skulle kortes med å gå en tur på
stranden med hundene. Tanken var god. For å komme til stranden måtte
vi passere en stor lekeplass med husker, hoppeslott, lekende barn,
skrikende barn og hoppende barn. Man kan på en måte si at hundene våre
ikke er sosialisert på lekeplasser, noe lydnivået på de fem tollerne
tydelig bar preg av. Så gikk vi så normalt som vi kunne i retning
stranden, 5 hylende tollere, to flaue mennesker i sin beste alder og en
illsint tenåring, uten campingvogn. Vi
innså etter hvert at dette kunne bli slitsomt. Derfor tok vi en omvei
og lurte oss tilbake til bilen og campingvogna, fant skygge til hundene
og hentet frem campingstolene. Vi satte oss godt til rette og roet oss
ned med en boks øl. Aldri har en boks øl smakt så godt. Smått om
senn begynte blodtrykket å nærme seg normalt og vi kunne legge en
strategi for hvordan vi skulle håndtere hundene. Vi
fikk tildelt campingplass helt inntil et servicehus med flere kjøkken
og toaletter. Vogna dytta vi på plass og gjorde oss klar til å sette
opp forteltet. Dette er en seanse som inneholder elementer av komikk,
frustrasjon og tragedie. Vi hadde nok et av de største forteltene på
campingen, i tillegg var det 5-kantet – et såkalt karnapptelt. Stort
telt er synonymt med mange stenger, det vil si umerkede stenger, noe som
igjen er synonymt med kaos. Teltet er Snorre sin jobb. Personlig tror
jeg mannfolk setter sin ære i å sette opp telt på en måte som oser
av erfaring, selv om det praktiske arbeidet ikke arter seg slik for den
som ser på. I alle fall fikk Snorre tømt to poser med stenger utover i
reneste Mikado-stilen. Her var det om å gjøre å ta riktig stang uten
å rote for mye med de andre. Etter to minutter fant jeg frem kameraet.
Det var bedre enn å prøve å overbevise en viss herre om hvilke
stenger som hørte sammen. Etter noen minutter ga også Silje opp. Dette
fikk Snorre ordne selv. Han var den som visste best. Etter 20 minutter
satt vi fortsatt der 5 tollere, en dame i sin beste alder og en
lattermild tenåring, og så på en haug med stenger og en mann med
brukbart høyt blodtrykk.
En
oppgitt, men lattermild Silje ser på kampen mellom Snorre og forteltet. Teltet
kom omsider opp og vi installerte oss som best vi kunne. 5 hunder og fem
hjørner med stenger passet ypperlig. Et hjørne til hver hund. Endelig
kunne vi roe ned litt. Etter lekeplasspasseringen tidligere på dagen
trengte vi litt fred og ro. Som
sagt så var campingvogna plassert ganske nært toalettene. Og hvem må
på do hele tiden? Helt riktig – unger, små unger, store unger,
hylende unger osv. Hvor ofte ser du et barn gå dersom det har
muligheten til å løpe? I alle fall løp de når de måtte på
toalettet. Og utsagnet om at tolleren ikke er en vakthund, men en
varslingshund er i høyeste grad korrekt. Hvert eneste løpende barn måtte
varsles på ekte tollervis med et kor av uling og høye bjeff. Noe som førte
til at vi tobeinte kastet oss inn i korsangen med NEI!!! i både dur og
moll. Vi fikk inntrykk av at alle på campingen var klar over at det var
ankommet 5 tollere, to mennesker i sin beste alder og en tenåring i en
gammel campingvogn med fortelt som trengte lydisolering. Under
over alle under, etter to dager hadde hundene roet seg betraktelig. Vi
også. Nå prøvde vi å avlede alle tilløp til bjeffing med lek eller
godbit. Vi fordelte hundene slik at Snorre tok Castello og Fancy, Silje
hadde ansvaret for Helios og jeg tok meg av Mi og Bounty. Det fungerte
utmerket bortsett fra at Fancy ikke ville være sammen med Snorre. Men
det gikk på et vis.
Silje
på den deilige sandstranden med Helios, Mi og Bounty. Böda
Sand er Sveriges største campingplass og har en helt fantastisk
sandstrand. Dette er virkelig nordens svar på hvite sydenstrender.
Stranda er ca 1 mil lang og strekker seg oppover langs nord-enden av Öland.
Hunder får være med på stranden på anviste områder. Vi fant fort ut
at å ta med våre 5 tollere på en strand hvor det var ganske tett med
hunder, det var å be om mer arbeid. Vi valgte derfor å følge en sti
som gikk parallelt med stranden nordover. Vi gikk ca 30 minutter før vi
svingte ned til stranda. Der fant vi oss en grop i sanddynene hvor vi
begynte å rigge oss til. Snorre var nysgjerrig på hvor mye folk det
var på selve stranden så han kikket over kanten ned mot stranda. Han
fikk et merkelig uttrykk i ansiktet og ble helt stille et øyeblikk. Så
utbryter han: ”Tone, dæm e nakin aill her. Æ tru vi må fløtt
oss.” Dermed rasket vi med oss utstyret vårt og gikk videre. Etter
ytterlige 10 minutters gange gikk vi ned på stranda for å ta en kikk.
Folk var fortsatt nakne, men det fantes i alle fall noen med badetøy på
kroppen på dette stedet. Vi fant oss en grop og slo ut solstolene våre.
Vi festet hundene i stolene, satte opp parasollen og fant frem iskald
cider. Deilig. Vi måtte ha hundene i bånd hele tiden, men tollere er
jo retrievere så det gikk greit å få dem med på et bad. Vi ble på
campingen i 8 dager. Det var sol fra knallblå himmel hele tiden. Vi var
så fornøyd med plassen vi fant på stranda at vi gladelig gikk i en
halv time dit og en halv time tilbake hver dag, 5 tollere, to solbrune
mennesker i sin beste alder og en tenåring med ryggsekken full av cider.
Men
alle ferier må jo ta slutt en gang. Vi begynte å pakke sammen sakene våre.
Jeg hadde bestemt meg for å merke stengene en gang for alle. Før de
ble tatt ned gikk jeg over med farget teip og merket alt slik at det
ikke var mulig å ta feil. Vi satte nesene mot Mariestad hvor vi skulle
på verdens største toller-utstilling. Ca 400 tollere var påmeldt til
jaktprøver, tollingjaktprøver, lydighetsprøver, agility og eksteriørutstilling.
Vi skulle overnatte på et lite sted som heter Hajstorp og som ligger
ved bredden av Göta kanal og noen av slussene. Denne gangen brukte vi
ca. 10 minutter på å få opp forteltet og det ble gjort gjennom et
utmerket teamarbeid. Vi gikk en lang tur med hundene langs Göta kanal før
vi fyrte opp grillen og laget oss middag. Etter middagen satt vi og
slappet av mens vi så på båttrafikken, nøt roen ved kanalen og var
egentlig ganske fornøyd med oss selv. De
to neste dagene gikk fort. Torsdagen var jeg på et internasjonalt møte
om tolleren. Der møttes raseråd fra Sverige, Norge, Tyskland,
Nederland, Danmark og Finland. Tema på møte var blant annet
Tollingjaktprøver, som nå er blitt offisielle i Danmark, og blir det i
2007 i Sverige. Videre var avl og helse, forskjellige tester og
tollersyke-prosjektet noe av det som ble diskutert. Fredagen gikk med
til å se på jaktprøver, agility og lydighet. Når vi kom tilbake til
leiren var ble vi en smule overrasket. Like ved campingvogna vår hadde
en okse på 1700 kg funnet seg til rette. I tillegg var det fire
personer med lange svarte frakker som bar på feler og en gitar. Disse
personene kalte seg for ”Oxfolket”, og de gikk langs kanalen om
sommeren. De brukte oksen, som forøvrig het Sixten, til å trekke
kanalbåter, mens de spilte og underholdt på forskjellige steder om
kveldene. Vi samlet oss en gjeng med tollerfolk og fyrte opp bål ved
gapahuken bak vogna vår, og Oxfolket spilte og sang for oss. Den eneste
norske sangen de kunne var Bildilla av Hans Rotmo og Vømmøl.
Dette til stor beigeistring for 5 trøndertollere, to inntrøndere i sin
beste alder og en tenåring som snart skal ta førerkortet. Vi
skulle ikke stille hund før på søndagen så lørdagen hadde vi
”fri”. Men vi var og så
på jaktprøver også denne dagen. Så var det tid for bading, børsting
og klargjøring av hunder til søndagens eksteriørutstilling. Søndagen
skulle vise seg å bli en hektisk dag. Sola stekte fra skyfri himmel og
det var vanskelig å finne noen form for skygge på området. Vi norske
laget oss en leir helt i utkanten hvor det fantes noen trær. Vi skulle
stille Castello og Bounty i hver sin unghundklasse og Fancy i åpen
klasse. Men det viste seg at de skulle stille i tre forskjellige ringer.
Etter en kjapp rådslagning ble vi enige om at Snorre fikk stille
Castello, mens jeg skulle stille begge tispene da de to ringene lå side
om side. Vi hadde også alliert oss med Johanna, en annen tollereier,
dersom det skulle kollidere fullstendig. Fancy var inne og løp første
runde ganske tidlig, men med 55 tisper i ringen så det ganske morsomt
ut. Hun skulle kvalitetsbedømmes som nr 51 i sin ring så det var bare
å smøre seg med tålmodighet. I
mellomtiden var jeg inne og sprang første runde med Bounty i
naboringen. De var 38 tisper i unghundklassen så vi måtte regne med
noe venting også i denne ringen. Så ble det Fancy sin tur igjen. Hun
hadde tydeligvis glemt at hun var passert to år og ble regnet for
voksen. Hun hoppet, bjeffet og bet i båndet, og hadde det innmari
morsomt. Vi fikk rød sløyfe og var fornøyd med det. Hun ble ikke
plassert i vinnerklassen. Personlig syntes jeg det var like greit, for i
det øyeblikket jeg kom ut av den ringen ropte de oss opp i naboringen.
Takk og pris for at Silje sto klar med Bounty. I Trøndertollerne kaller
de Bounty for Mytteriet, og hun tok over hele utstillingsringen for så
å bli utropt til vinner av unghundklassen for tisper. På dette
tidspunktet begynte vi å se etter Snorre og Castello. De var helt i
slutten på bedømmingen og Castello endte som andre beste unghund. Endelig
ble det tid til litt mat og en velfortjent pause. Vi kjøpte hamburger
med salat og potetmos og satte oss ned. Etter to tugger hører vi at de
starter bedømmelse av beste tispeklasse. Bounty slites ut av buret, vi
trer utstillingsreima over hodet på hunden samtidig som vi glatter over
pelsen med en børste. Så er det bare å løpe. Dommeren sender den ene
hunden etter den andre ut, så tar hun alle championtispene også, mens
hun fortsetter å sende tisper ut av ringen. Til slutt står det bare
15-20 hunder igjen i ringen. Dommeren plasserer kjapt tre hunder. Hun går
en runde og henter frem en championtispe som hun ber om å stille seg først
av de hun har plukket ut. Så stopper hun foran oss og sier at vi skal
stå på tredjeplass. JIPPI!! Bounty blir utstillingens 3. beste tispe.
Av 153 tisper. Hun er slått av en champion og av den tispa som vant
vinnerklassen. Vi tror ikke det er sant. Hun har slått ut tretten
championtisper. Den norske delegasjonen jubler på vår vegne. Bounty,
hun tar det hele med ro og lurer på om vi ikke skal spise ferdig snart. Mat,
mat og mat er det som står i hodet på oss. Vi har ikke rukket å spise
på hele dagen. Når vi sitter der og nyter hvor bra det har gått, og
pulsen begynner å bli normal igjen kommer Johanna og minner oss på at
vi skal inn i den store ringen med Bounty. Hun skal konkurrere mot
hannhunden som vant unghundklassen om tittelen Best in Show unghund. Nå
er vi så slitne at vi ikke orker å være nervøse. Tidligere på dagen
kjøpte jeg en pipemus, og den får jeg brukt til å peppe opp Bounty
litt. Atter en gang entrer hun ringen som om den er hennes. Hun løper
grasiøst og elegant, hun står fjellstøtt på sine fire ben og hun gir
inntrykk av at dette kan hun. Vi løper og løper, så står vi litt
igjen, så må vi løpe igjen. Løp to runder sier dommeren, og vi løper.
Så hører vi dommeren:”Bis-unghund i dag blir tiken.” Bounty vant
og vi skjønner det ikke før vi hører jubelen og applausen fra de
norske, og et digert norsk balkongflagg kommer inn i ringen. Ringsekretæren
kommer bort og sier at de har en stor vandrepokal, men den får egentlig
ikke lov å forlate landet. Da ler jeg og forteller at det er greit, jeg
trenger ingen pokal – jeg har jo Bounty.
BIS-unghund
V.I.D. Bright Bounty av Heliomar og Tone. Om
kvelden feiret vi med musserende vin og grilling. Men dagen hadde vært
så begivenhetsrik at Ole Lukkøye kom tidlig. Mandag formiddag,
fortsatt i seiersrus, vendte vi snutene hjemover mot Sparbu, 5 slitne
tollere, to stolte mennesker i sin beste alder, en forelsket tenåring
og ei gammel campingvogn, som slett ikke virker gammel i våre øyne.
Bounty slapper av hjemme i hagen etter en
hektisk sommer
|
