|
Aldri
mer to valpekull samtidig. På
slutten av året 2004 parret vi to av våre tisper, E’mail og Mi. Den
17. januar 2005 fikk E’mail 8 fine valper, og 21. januar nedkom Mi med
11 aktive nøster. Vel så satt vi der med 19 valper og lurte på
hvordan dette skulle gå. Men denne situasjonen hadde vi satt oss i
selv, så vi fikk bare brette opp ermene og sette i gang. Jeg
har et søskenbarn som jeg lufter mine mange tanker rundt hund og
hundeavl med (forøvrig er hun leder i avdelingen vår) og som den
optimist hun er så var det første hun sa: ”Så mang, så koooselig...”
Hun delte overhodet ikke min bekymring over et stort antall valper. Og
ja, jeg også synes det er koselig og inspirerende med valper, men ved
et bestemt antall valper blir det mindre kos og mer arbeid og arbeid og
arbeid ...Når venner kom på besøk så sto jeg og eller Snorre på
hodet i vaskebøtta. Men heldigvis så har vi for det meste
”hundevenner”, så de fant seg i å vente på kaffen og brukte tia
til å kose med valpene. Eller som en av våre tidligere valpekjøpere
og venninne (les:Tove Derås) sa det da hun mottok en telefon mens hun
var på besøk: ”Æ har itj tia te å snakk me dæ, fer æ e te Noem
å vaske skit”. Etter
flere uker hvor vi var studenter og renholdere på skift, nærmet vi oss
påske. Vi gledet oss veldig til påsken det året. Da skulle valpene
flytte. Jeg og Snorre beholdt en valp fra hvert kull, og vi syntes det
var helt deilig med ”bare” to valper, pluss Fancy, pluss Helios og
Mi, pluss E’mail. Den påsken tenkte vi mye på dette med valper, og
konklusjonen var klar: aldri mer to valpekull samtidig. Så
var det dette med teori og praksis da. Enkelte ting er lettere sagt enn
gjort. Og dette var en av de tingene hvor man på en måte fortrenger
tidligere erfaringer. Spesielt når man ser på søte valpebilder og
snakker med fornøyde valpekjøpere. Når man i tillegg får flott
respons på blant annet gode arbeidsegenskaper, ja da blir det fristende
med et valpekull. Vår interesse for tolleren som
arbeidshund/jakthund/brukshund har vært økende de siste årene.
Tolleren har stort sett vært brukt som familiehund og utstillingshund
her i Norge. Men heldigvis begynner flere tollereiere å bruke hundene
sine. Vi var så heldig å ha 6 valpekjøpere som ønsket valp etter Mi,
og det var før vi fant en hannhund. Vi fant en flott hannhund i
Sverige, i nærheten av Sundsvall. Fjällrosens Simba, til daglig bare
Simba har cert på utstilling, går i klasse 3 i lydighet og i
elite-klasse på jakt. Dette var en virkelig spennende kombinasjon som
vi bare måtte gjennomføre.
Vi
hadde bestemt oss for å parre Fancy i løpet av året. Hun har vært på
6 utstillinger, fått 6 cert og ble Norsk utstillingschampion i
september. Vi hadde også bestemt oss for å bruke Castello på Fancy på
et eller annet tidspunkt. Og for å gjøre en lang historie kort – i
februar 2007 hadde vi plutselig to valpekull som var født med 4 dagers
mellomrom. Mi fikk 8 valper, mens Fancy fikk 5.
Mi med sine små
Fancy med sine små De
første tre ukene gikk egentlig ganske greit, tispene var tålmodige og
omsorgsfulle mødre som tok sitt ansvar på alvor. Etter tre uker
begynte vi å tilleggsfore valpene. Valpene fikk mat 4 ganger i døgnet.
Heldigvis så var Ken Jimmy (20) ferdig med siviltjenesten og kunne være
valpepasser mens vi var på jobb. Valpene begynte å være våken i
lengre tid av gangen, og de ble mer og mer aktiv. Om morgenen var vi
oppe når klokka så vidt hadde passert seks, da var det foring og rengjøring.
Først det ene kullet, så det andre. Innimellom måtte vi stelle oss
selv, smøre matpakker og spise frokost. Det å vaske valpebæsj i det
ene øyeblikket, for så å spise brødskive med peanøttsmør i det
neste, gjør at frokosten kan bli en blandet opplevelse. Men mat må man
jo ha. Denne
gangen hadde vi bestemt oss for å lage besøksliste på kullene. Da
kunne vi ha oversikt over hvem som kom når. I tillegg skulle ingen få
komme på besøk før valpene var 4 uker gamle. Årsaken til det var at
vi ønsket å skjerme tispene litt slik at de fikk ro og fred til å ta
seg av valpene. Derfor ble det ganske rolige uker til å begynne med.
Men det var bare i begynnelsen…. Etter
hvert ble det mange valpekjøpere som kom på besøk, noen fikk til og
med problem med å finne et tidspunkt de kunne komme på fordi nesten
alle tidspunkt var booket. Men vi prøvde å prioritere slik at alle
fikk kommet på minst et besøk. Vi er meget fornøyde med de valpekjøperne vi har fått
til disse to kullene. Noen skal trene jakt, andre lydighet på
konkurransenivå, en skal trene spesialsøk , mens en annen skal trenes
til redningshund, en tispe skal til en oppdretter, mens to valper skal
til Sverige. Med engasjerte valpekjøpere økte også vår iver etter å
stille opp på alle mulige måter, det var ønsker om nye bilder på
hjemmesiden, hvilket forsikringsselskap er best, er valpene trenet på
bil, bur, andre hunder etc. De som hadde jakt i tankene lurte på
hvordan valpene reagert på vilt, og om vi kunne bruke fløyte når vi
ga de mat. Andre lurte på om vi kunne vi finne ut hvor det var
valpekurs, og kunne vi trene valpene på halsreim. Stort sett syntes vi
dette var morsomt, men etter hvert begynte vi å få følelsen av
”deja vu”. Hadde vi ikke
prøvd dette før?
Valpene ble større og mer aktiv. Når de sov, sa
Snorre at de lå til opplading. Og det kunne virke slik. Mi sine valper
gikk ”Duracellkaninen” en høy gang når det gjaldt aktivitet. De
raste rundt, lå til opplading, spiste, bæsjet, raste rundt igjen, bæsjet,
bæsjet og bæsjet. Eller som Snorre sa det: ” Det må være en
sammenheng med hvor mye som går inn i den ene enden og hvor mye som
kommer ut i den andre.” Den enorme stabelen med aviser som vi hadde
hentet hos Trønderavisa krympet raskt. Stabelen med brukte aviser i
garasjen vokste i tilsvarende tempo. Alle valpekjøpere hadde lyst til å komme på besøk.
Det hadde også de som var fra Sverige. Simbas eiere skulle komme en lørdag.
Vi dro hjem fra jobb på fredag ettermiddag, innstilt på å vaske til
helga, ordne gjestesenger og forberede oss til lørdag. I tillegg hadde
jeg med meg 74 skolebøker som skulle vurderes og skrives kommentar i.
Men jeg skulle nok greie det dersom Snorre kunne dra på innkjøpsrunde
uten meg lørdag formiddag. Vel, so far, so good. Vi gjorde de vanlige tingene når vi kom hjem, luftet
hunder, slo på datamaskina, foret valper, sjekket mail…da var det
Snorre kom på stua med et merkelig uttrykk i fjeset. Mer som et spørsmålstegn.
”Du Tone, æ lure på om æ hi messferstått nå her – fer de hi
kommi mail fra svenskan om at dæm starta å kjør ve lønsjtid.”
Etter en kjapp runde med hoderegning innså vi at gode råd var dyre.
Svenskene kunne stå på trappa når som helst. Ken og Silje ble satt i
arbeid, oppvaskmaskina måtte tømmes og fylles, golv skulle støvsuges,
speil trengte å pusses, campingvogna måtte varmes opp og det måtte
ordnes med dyner og puter. Her var det ikke tid til å spise middag.
Slagordet Mat for folk i farta fikk plutselig en ny mening. Vi
rakk så vidt å få gjort det aller nødvendigste før det ringte på døra.
Svenskene hadde kommet, og de lurte på om de kunne parkere sånn som de
sto nå, da fikk de nemlig til å feste 5 Siberian Huskyer til bilen. Hæ?
Huskyer? I boligfeltet på Sparbu??? Vel, vi kunne ikke godt be de om å dra hjem med
Huskyene, så vi fikk prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det
viste seg at hundene sov i bur i bilen om natta, og sto bundet rundt
bilen bare ved lufting og foring. Dessuten var de utrolig stille og
greie. Marie vant sølv i EM for firspann tidligere i år, og tok sølv
i VM for to år siden med disse Huskyene. Fredag kveld gikk med til
foring og lufting, og en rask titt på valpene før Jon blund meldte sin
ankomst. Lørdag morgen var jeg oppe i seks-tida og foret
valper. Etterpå var det å fli i valpekassene. Snorre foret og luftet
de voksne hundene våre, noe som er ganske arbeidsomt da han måtte gå
to turer for å få luftet alle fem. Marie var også tidlig oppe og
studerte valpene. Vi fikk sett litt på tilgjengelighet og bevegelser
mens Snorre laget frokost. Etter frokost var det på tide å begynne å teste
valpene på viltinteresse og viltspontanitet. Marie hadde med en måkevinge
til første økt. Vi testet en og en valp. Vingen ble lagt midt på
golvet og plasserte valpen et stykke unna. Vi så på hvor lang tid det
tok før valpene fant vingen, hvordan de oppførte seg og hvordan de
behandlet vingen. Maries mann Niklas filmet hver enkelt valp. Så skulle
det skrives kommentarer for hver valp. Alle valpene i Mi sitt kull tok
tak i vingen og løp stolt av gårde. Fancy sine valper viste interesse
ved å snuse på vingen, men var ikke villig til å bære den. Vi brukte
rundt tre timer på valpetestingen. Da var både vi og valpene ganske
slitne.
Jeg ønsker at det var en and…. Atter en gang hadde Snorre ordnet med mat. Han
serverte Innherredssodd med potet, gulrøtter og flatbrød. Altså trøndersk
festmat. Niklas kikka opp i suppeterrinen og utbrøt:” Det der ser ut
som Simbas mat når den er oppbløtt.” Da vi prøvde oss med at det
var festmat mente svenskene at det var ”soppa” og stilte seg litt
tvilsom til festmatstemplet. Vi svarte kjapt at vi hadde kjennskap til
en illeluktende fisk som de hadde som festmat, nærmere bestemt surstrømming.
Etter det var det enighet om at sodd ikke var så verst, men i følge
Niklas var brunost den beste maten han fikk i løpet av helga. Om jeg hadde trodd at vi skulle konsentrere oss bare
om valpene, ja da tok jeg feil. Etter at soddet var spist skulle vi ut
og trene de voksne hundene. Marie er litt av en treningsnarkoman og
hjemme har hun fire forskjellige treningskamerater som hun trener med, i
tillegg så trener hun Huskyene. Og nå skulle vi til pers. Tre hunder,
en pistol og en handlekurv med døde fugler, og så gikk vi til skogs.
Her skulle trenes på å gå fot i skogen, enkeltmarkeringer, feltsøk
og skuddfasthet. Vi holdt på ganske lenge før vi vendte hjem igjen.
Klokken nærmet seg 18.00, og jeg begynte å lengte etter sofaen og en
god bok. Men nei da, nå skulle vi ha en ny runde med valpetesting.
Marie ville se hvordan de oppførte seg når de fikk en kanin. Hun hadde
med en kaninunge for det var en bra størrelse til valper sa hun. Etter
ny runde med filming, notater og diskusjoner, var det tid for å teste
alle på due. Ny filming, nye notater og mye mindre diskusjon. Langt om
lenge ble vi ferdig med dette og valpene kunne ta kveld. Noe jeg også
ønsket å gjøre. Men nei – nå skulle vi se filmen. Nå forstår jeg
hva folk mener når de sier at noen ser med et halvt øye. Endelig kunne
vi ta kveld. Og det var på tide for på søndagen skulle det komme et
par fra Umeå for å se på valpene. Søndag morgen våknet vi til et skikkelig kråkevær.
Det fikk ikke hjelpe, hunder skulle fores og luftes, valpekasser skulle
rengjøres og det skulle lages frokost. Snorre mumlet noe om at han
husket bedre nå, men jeg rakk ikke tenke mer på det fordi det ringte på
døra. De fra Umeå var ankommet, akkurat tidsnok til frokost. Først
mat, så en runde med valper i fri flyt. Det er merkelig hvor fascinert
valpekjøpere er av valper som gjør sitt fornødne. ”Næ, så flink,
så søt.” Prøv å tørke dritt etter 8 valper som synes tørkepapiret
ditt er helt toppers. Før du rekker å få tørket opp etter en valp
har en annen gjort fra seg, og da velger to andre å skli rundt i avføringen
slik at de kan legge igjen litt valpebæsj på deg i neste omgang. Søt??
Ikke akkurat. Når du gjør dette fire fem ganger i døgnet mister
det liksom sjarmen på en måte. Men nå hadde det seg slik at disse var
begeistret for dette og de syntes tydeligvis at bæsjskliing var
sjarmerende og morsomt. Disse
valpekjøperne hadde også jakttrening i tankene og var derfor
interessert i testingen vi hadde gjort på lørdagen. Og så engasjert
som Marie var så måtte vi se filmen en gang til. Jeg hadde på følelsen
at jeg kunne den i blinde.
Amaretto i
hagen. Klokka 12.00 var det duket for Tollertreff for Trøndertollerne
på Stornesøra like sør for Steinkjer. Svenskene stilte villig opp og
ble med på treff. Marie instruerte og de andre svenskene hjalp til med
kasting av dummies. Etter hvert måtte svenskene vende nesene hjemover.
Etter treffet var to andre valpekjøpere med innom for å beskue de små
underverkene. Da ble det kaffedrikking og valpekos. Det var en fin, men i overkant travel helg. Klokka nærmet
seg 18.00 på søndag ettermiddag og jeg hadde nøyaktig 74 skolebøker
som skulle vurderes. Da klokka begynte å bli midnatt slo en tanke ned i
meg –hadde ikke Snorre og jeg opplevd dette en gang før? I skrivende stund er valpene 7 uker og de krever alt
vi har av tid og energi. De må bli presentert for så mye forskjellig
som mulig, og de trenger stadig større rom for å få utfolde seg
fritt. Vi er derfor inne i ”bæreperioden”. Da bæres valpene ut for
å leke og utforske i hagen, så bæres de inn igjen. 13 valper ut og 13
valper inn, minimum en gang om dagen. Og haugen med brukte aviser vokser
og vokser. Det er litt mindre besøk akkurat nå og det er deilig da
valpene er desto mer aktive. De er våken i lengre perioder nå, de
biter mer, de spiser mer og det kommer mer ut fra baken på de.
Tone i bærestadiet… Nå gleder vi oss veldig til påske. Da har vi leid
oss hytte på fjellet og skal tilbringe noen dager i fred og ro med
masse tid til våre understimulerte voksne hunder. Da kan vi nyte en
kvikklunsj i solveggen mens vi fornøyd tenker på at nå er ansvaret
for de små miraklene (les:bandittene) overlatt til ansvarsbevisste og
engasjerte valpekjøpere. Om vi synes at det er verdt alt slitet? Helt
klart ja, men Snorre og jeg er enig om en ting: Aldri mer to
valpekull samtidig!!! Tone E. Noem
|
