Valpene har kommet.

Nå er valpene en uke. Alt har gått kjempefint. De spiser og spiser og spiser. Det ble 3 tisper og 2 hanner. Lycke Larsen er veldig tålmodig og ligger stort sett i eller ved valpekassen. Valpene har fått navn som inneholder Happy og Hunter, men vi har ikke bestemt hvem som er hvem ennå.

Loppa og Trickie synes valper er veldig spennende. Valpekassen ble flyttet opp på kjøkkenet i dag og de to ungdommene har surret rundt kompostgrindene i hele dag.  De to har forresten vært med til Åre i helgen når jeg har vært på forelesning i «packmanagment».

Ellers så går tiden med til å trene jakt og spor, og litt lydighet. Snorre ordnet treningsbane øverst på tomten i sommer. Banen er inngjerdet og har nå fått lys. Kurslokalet til Lyckelabben Hundeskole er også ordnet og jeg har holdt klikkerkurs og valpekurs. Ellers jobber jeg endel med atferdsanalyser og legger opp treningsplaner til folk som vil ha hjelp med hundene sine. Jeg er nå ferdig med utdannelsen som atferdskonsulent, en utdannelse som jeg har gjennomført i Sverige hos Hundsteg AB. I tillegg har det blitt tid til en etologistudie og foredrag om aggresjon og om det å imøtekomme hundens medfødte atferdsbehov.

De neste ukene skal vi kose oss med valpene, de vokser og utvikler seg med lynets hastighet, så det er best å følge med.

Veldig travel sommer.

I år har sommeren vært ekstremt travel. Etter en vår med ymse opplevelser i forbindelse med hundemiljøer, knallhard jobbing med utdannelsen som profesjonell hundetrener, klikkerinstruktør og atferdskonsulent, ganske slitsom helse og store endringer i hverdagen var det på tide med ferie.

Vi reiste på ferie ned til Vänern og fartet rundt ca to uker der. så bar det ned til Tollerspecialen i Halmstad. Lycke Larsen var påmeldt TJP og Snorre og Trickie skulle starte på WT. LL fikk med seg en fin 0 hjem, men jeg var superfornøyd. Tigern gjorde det hun skulle helt frem til feltet. Da hentet hun en and og fortalte meg med hele sitt kroppsspråk hvor resten av «dritten» lå. Når det gjaldt Snorre og Trickie fikk de poeng på 3 av 5 poster. Trickie har aldri trent på så kort avstand så hun syntes det måtte være greit å løpe litt rundt før man leverte dummyen. Men det var skikkelig moro å være med, og det motiverer til å trene mot neste års Tollerspecial.

Etter det kjørte vi opp til Orsa/Mora-området sammen med Silje og Kent Are. Der var vi i tre netter før vi vendte nesen hjemover. Vi var hjemme i fire dager før vi igjen satte snuten mot Sverige. Jeg hadde 5 dager med forelesninger om blant annet etologi i Sulviken. Den femte dagen kjørte vi nedover mot Skåne hvor det ventet en stilig herremann på Lycke Larsen.

Digby Tollers Daytona «Noice» 

Parringen gikk bra og nå studerer vi Lycke Larsen fra siden, over og under for å se om vi tror hun er med valper.

I april hentet vi verdens herligste jaktgolden fra Kennel Møllerstuen. Hunbærer det fine navnet Møllerstuens Kayla Lavendel…til daglig kalt Loppa. Et navn som passer mye bedre på henne enn Lavendel.

Lycke Larsen og Loppa.

Loppa bare flyttet inn på Sparbu, og inn i hjertene våre med sin myke og glade væremåte. Uansett hvor hun observeres så bærer hun på et eller annet…og hun er superflink på å avlevere. Hun avleverer så godt at vi har våknet med leker, crocs, pledd og fjellsko i senga. Og selvfølgelig hele Loppa. Hun er stort sett grei og uproblematisk, men det er en ting vi diskuterer litt. Hun har nemlig fått for seg at det er hennes oppgave å ta seg av hagedammen vår. Nå har hun nettopp «beskåret» vannplantene til under rota og sørget for et utall ubrukelige avleggere. Men ellers er hun verdens beste hjertegull, på samme måte som Lycke Larsen er verdens beste bestevenn, og Tricke er verdens beste gullevenn.

Det kan virke som vi har verdens beste hunder….

Verden er forandret!

Lycke Larsens verden er snudd på hodet. Hun har fått en lillesøster! Det vil si at 30. mars flyttet tollervalpen Trickie inn hos oss. Larsen var egentlig forberedt for jeg har tatt det opp med henne flere ganger, men hun har ikke brydd seg noe særlig. Mi derimot gledet seg veldig til å treffe den lille.

2016-04-06 18.07.59

Lycke Larsen synes Trickie er ganske kul, og elsker å være storesøster. Men hun syns det var litt rart at hun var så freidig å innta dobbelsenga. Den var jo forbeholdt tigern liksom. Det brydde den «lille frekke» seg ikke det minste om, der hun gjorde seg så lang hun kunne. Larsen er en smule overrasket over hvor matgal den lille er. Larsen ligger og spiser maten sin, og slikker skåla ren. Trickie prøvde seg på maten til både Mi og Larsen, og hoppet rundt og rundt mens hun så helt fortvilt ut. Til tross for størrelsesforskjellen leker de veldig godt. Larsen er utrolig tålmodig, og lar den lille ha overtaket ganske ofte.

llogtrickie070416a llogtrickie070416b

I løpet av noen få dager har Lycke Larsen lært seg å ligge å vente mens propellvalpen trenes. Det var en ganske stor endring for tigern,  hun er jo vant til å være førsteprioritet, men det har hun taklet veldig greit. Men da jeg trent litt apportering med Trickie og hun viste heller liten interesse for minidummyen syntes Larsen grensa var nådd. Hun reiste seg og gikk bestemt bort å plukket opp dummyen og leverte den til meg. «Sånn skal det gjøres!»

Ellers har denne uka vært preget av redningshundtrening med Larsen. Vi har trent på overværssøk og løsbittmelding. I tillegg jobber vi med neddekken i forbindelse med avstand på lydighet. Tålmodighetsjobb!! Også har vi vært på tur i skogen og trent på å være bundet fast mens folka griller og spiser.

ll060416b ll060416a

Trickie har også vært på redningshundtrening, på søkstrening, på miljøtrening, på lydighetstrening og tur i skogen. I tillegg har hun hatt masse besøk, blant annet av barnebarnet vårt, Maiken (8 år). Legg til at Trickie har tatt tog fra Tønsberg til Sparbu (da vi hentet henne), ja da må vi si at hun har hatt en begivenhetsrik uke. Denne helgen skal hun få være med og være miniobservatør på Lydighetskurs med Maren Teien, mens Lycke Larsen skal delta på kurset.

GOD HELG!

Redningshundtrening – utfordrende og gøy!

Fredag formiddag hadde Lycke Larsen en avtale med Bris om litt trening. Larsen skulle trene litt LP, mens Bris terpet rallyskilt. Tigern fikk bryne seg på metallapport, vendinger og apportdirigering. Treningen gikk såpass bra at vi ble ganske fort ferdig. Bris hadde også vært riktig så flink for de var også raskt ferdig med treningen. Vi avsluttet med felles dekk med skjult fører. Så mens hundene fikk herje og leke, passe Elisabeth og jeg på å gjøre litt hundeklubbarbeid.
2016-03-04 13.18.272016-03-04 13.18.35

Lørdagen ble tilbrakt i skogen og skiløypa, med bål og pølsegrilling, sammen med Silje og Kent Are, og Snorre og Mi. Og det er mens jeg strever meg fremover i blankpolerte skispor, på ekstremt bakglatte ski, med tigern i trekksele og magebelte, at det går opp for meg at tigern ikke har skjønt hva en TREKKsele er for noe. For at en hund som glatt kan ligge som en isbryter i båndet på lufteturen, kan utvise en sånn mangel på trekkvilje i skisporet er for meg en gåte.

Søndagen var det redningshundtrening på programmet. Vi hadde en plan om å trene «flying» og lek med figuranter, og overværsøk med løsbittmelding.  Jeg var ganske spent på om hun ville klare å holde fokus da området vi skulle trene på er et flittig brukt turområde.

Vi startet med «flyingen» og Elisabeth og Kristine var figuranter, og de var halvveis skjult. Larsen løp villig ut og virkelig ville finne figurantene. Hun var fokusert og klarte seg greit selv om figurantene etterhvert ble helt skjult. Vi avsluttet med en liggende synlig figurant. Deretter var det evaluering av økta. Vi ble fort enige om at ballen (rosa pipeball) kan vi vente med til et godt stykke ut i økta. Begynner med leke/godis og kan ta frem ballen når hun begynner å bli sliten.
llb IMG_0266

Den neste økta jobbet vi med overværsøk, hvor de tre figurantene fikk med seg hver sitt løsbitt. Dette var for å kartlegge litt hvor vi måtte starte med løsbittmeldinga. Larsen fikk se at figurantene forsvant bort i skogen,…og dermed hadde hun fullt fokus i den retningen. Jeg tok henne med og gikk en runde bortom bilene for å bryte fokuset litt. Ellers ville hun fulgt sporene deres og det ønsket jeg ikke. Etter noen minutter gikk vi ut i skogen langs en sti. Tigern fikk første figurant i nesen nesten øyeblikkelig, men hun var i overkant høy så hun søkte (etter min mening) litt hektisk og uryddig, og Elisabeth som var figurant fikk fortelle henne at hun skulle ta med løsbittet til muttern. Litt uryddig i avleveringen av bittet, hun ville raskt ut til Elisabeth igjen…men hun fikk vente til avleveringen ble riktig og hun fikk «vis»-kommandoen. Neste figurant hoppet hun over, men slo på nr 3 (Kristine) momentant. Hun tok løsbittet når Kristine holdt det frem, kom fint tilbake og satte seg i utgangsposisjon. Det ble mye bedre denne gangen selv om hun har litt slurvete grep. Vi gikk tilbake og da slo hun på figurant nr 2 (Eileen) og snudde nesten på femøringen og løp rett ut til figurant. Kom fint inn med løsbittet, hadde fin avlevering og ventet på «vis»-kommandoen før hun løp ut.

Da vi evaluerte fant vi ut at pøbelen ikke trenger noe påvirkning i denne type øvelse. Jeg var veldig fornøyd med at hun fulgte opp ferten av Eileen, for det var første gang hun var figurant for Larsen. Ellers så er det å jobbe med å gripe løsbittet og ha et godt grep som er størst utfordring akkurat her og nå. Så var det første gangen at hun ikke fikk direkte belønning hos figurant i skogen, og det var nok litt rart.

Dagens siste økt ble å jobbe med løsbitt. Ut til synlig figurant, ta bittet (uten at figurant skal trenge å servere det), tilbake i utgangsstilling, «få på påvisningsline», avlevere og få «vis»-kommando for da å løpe ut til figurant og få belønning. Mange faktorer som skal på plass, men jeg syns tigern greide seg bra. Jeg og tigern er i alle fall fornøyd.

Supert å trene med en gjeng som deltar aktivt i treningen til alle, og kommer med råd, tips og tilbakemeldinger.
IMG_0407

Søk i system…og annet søk.

Lycke Larsen synes jo det meste er gøy, men sporsøk rager høyest på lista over favorittaktiviteter. Hvilket byr på noen utfordringer når man skal søke på overvær. Men det er bare å trene og trene.

Lørdag var vi på et industriområde her på Steinkjer og jobbet litt med søk. På området var det masse containere og store rør som var fine gjemmesteder. Planen var klar, Snorre skulle gjemme seg (uten å sette spor) og Larsen skulle finne han. Hørtes greit ut!

For å unngå å sette spor klatret Snorre opp på en smal kant som han balanserte på langs hele bygget, så gikk han i en bue og gjemte seg i enden på et stor rør, helt på andre siden av plassen. Larsen hadde selvfølgelig ikke sett hvor han gikk, og jeg var nøye med å gå forbi der han hadde klatret opp på kanten før jeg slapp henne løs. Så fort hun fikk gå så løp hun litt fremover, stanset hun, løftet hodet og snuste i lufta, før hun stakk som et prosjektil dit Snorre hadde gjort den store buen når han krysset plassen. Der fant hun fotsporene og sporet som en blodhund. Jeg prøvde å rope på henne for det var ikke helt sånn jeg hadde tenkt det, men da kikket hun opp på meg med en sånn holdning: «ta det med ro muttern, jeg vet hvor han er, jeg skal finne han til deg!» Hun fortsatte og fant han, og var veldig fornøyd med seg selv. Etterpå søkte vi opp Snorre noen ganger mellom containerne, og det gikk bra.

Søndag var vi på Stornesøra og hadde NRH-trening. Her fikk Larsen jobbe med søk i system ved hjelp av to figuranter. Noe hun syntes var helt greit. Hun hadde fine linjer og jobbet greit. Hun går lei av leke og vil heller ha godis innimellom. Etterpå kjørte vi overværsøk med 3 figuranter. Det gikk også greit, hun gikk på overvær. Siste økta jobbet vi med å løpe til fiurant og hente løsbitt, for så å komme og levere til meg, så løpe ut til figurant for belønning.

Mandagen var det søkstrening på hundeklubben. Lycke Larsen fikk jobbe med romsøk og frysmarkering på forskjellige gjenstander. Vi økte antall gjenstander til 10 stk, og Johanna fikk gjemme de rundt omkring. Etter en litt hektisk start hvor hun søkte for raskt og ville apportere gjenstandene ble det mye bedre. Måtte bare minne henne på hva hun skulle gjøre.

llllsoka llsokb llsoke

I dag (onsdag) har vi vært ute i skogen og gått tur. For i dag har tigern treningsfri…så det ble 4 korte overværssøk. Pluss at hun fant igjen det råtne hodet fra forrige gang.

Lycke Larsen har det travelt.

Hver onsdag er Lycke Larsen på oppdrag som besøkshund gjennom Røde Kors. Da er hun på besøk på et eldresenter her på Sparbu. Oppgaven hennes er å gå rundt og ta kontakt med de eldre. Så vil de gjerne klappe og kose litt, og servere en og annen godbit. I dag ble hun tildelt banan, mandarin, to kjeks og en sukkerbit. Men for det meste så får hun godis som jeg har med selv. Og jeg må si jeg er imponert over hvordan hun takler rullatorer, rullestoler, fremmede folk som bøyer seg over henne, som griper etter henne, som snakker uforståelig og som har uvante bevegelser. Det er veldig tørr luft på sånne institusjoner, så de to siste gangene vi har vært på besøk har hun hun lært seg å drikke fra vannkranen på toalettet.

2016-02-10 12.09.17

På søndag var tigern på redningshundtrening. Det ble mye tid i bilen, men det tok hun med stor ro…det var jo så mye å følge med på. Folk og hunder, leker og godbiter. Lycke fikk ei økt med figurantlek, og hun lekte gladelig med figurantene med ball eller jaktleke med skinn. Hun syns tydeligvis at kong er oppskrytt. Etter å ha lekt litt med alle sammen, og fått masse godterier var hun overbevist om at disse folka var super. En dame forsvant plutselig bort fra oss., og Lycke Larsen hadde ikke noe problem med å finne igjen dama med den kule skinnleken. Litt senere på dagen fikk hun prøve seg på overværsøk på et sagbruk. Uten at hun fikk se det hadde tre personer gjemt seg mellom stablene med trevirke slik at de ikke var synlige fra vår linje. Lycke Larsen fikk kommandoen «kan gå» så begynte vi å bevege oss inn på området. Den første figuranten fant hun raskt, og da ble det masse lek og godis. Så brukte hun litt lengre tid på de to neste, og vi så raskt at hun gjerne ville søke via spor på bakken. Men hun fant de to siste også. Vi må nok jobbe med overværsøk,….og passiv fører.

I går og i dag har vi hatt noen økter hvor vi har trent på å holde løsbitt, og å komme inn på plass med løsbittet. Det gjør hun greit, men hun er litt løs i munnen så vi jobber med et fastere grep.

Mandag kveld var vi på søkstrening og jobbet med frysmarkering av gjenstander. Vi brukte en nøkkelring, hårspenner, skritteller, plastplugg til vasken, leppestift, nøkkelknippe og oliver-eske. Disse ble gjemt høyt og lavt og hun måtte opp på bord og stoler, ned i kasser, inn i bøtter og samtidig ignorere menneskene som sto rundt omkring (og hun måtte ignorere at en hund hadde hatt et «uhell» i området hun søkte). Larsen var riktig så flink og fant alle gjenstandene. Hun slet litt med skrittelleren, for den hadde tante Johanna gjemt under gulvteppet.

Tirsdag kveld var vi og trente litt lydighet i forbindelse med miljøtreningen. På dagen var vi ute i skogen en tur. Jeg planla å trene innkalling med fløyte 2-3 ganger i løpet av turen. Måtte sjekke litt hvordan statusen var på det området også. For å si det sånn. Signalet fungerer. Vi gikk en god runde i skogen først, så gikk vi ut på en åker. Etter ei stund  forsvant tigern ut av syne. Etter ca 30 sekunder plystret jeg innkallingsignalet. Lycke Larsen kommer som et prosjektil ut av skogen…med et eller annet i munnen. Som den glade apportør hun er kom hun og skulle levere «tingen» i min hånd. Og jeg MÅTTE jo bare ta imot. Så plutselig sto jeg et godt stykke ute på en åker med et illeluktende, halvråttent dyrehode (på størrelse med revehode) i hånda…og prøvde å rose hunden uten å brekke meg. Deretter måtte jeg bære med meg hodet. Jeg kunne ikke legge det ned for Mi var med og hun hadde garantert prøvd å ta det, så jeg bar det med meg og hengte det opp i et tre.

2016-02-23 11.06.29

 

Nye eventyr med Lycke Larsen.

Lycke Larsen er fortsatt en meget aktiv dame. Eller dame og dame fru Blom…Larsen er mer som en bulldoser. Ikke akkurat superfeminin og sånn balettelegant nei. Frøken Larsen, også kalt tigern, lever under mottoet: «unna vei – her kommer jeg!!!!» Andre uttrykk hun har lagt sin elsk på er «livet er til for å leves» og «det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg nok».

Her om dagen hadde hun et sånn «det klarer jeg nok»-øyeblikk. Vi var ute på tur, langs svabergene ute ved Kalvøya. Tigern og Mi fikk løpe løse i fjæra. Og her har vi virkelig lang fjære, så hundene kan løpe «tollertulling» over et stort område. Men neida, Lycke Larsen peila ut det første og beste svaberget som hadde en loddrett vegg på 3 meter. Nå er ikke 3 meter så veldig høyt, men lander man feil så kan man skade seg. Lycke Larsen studerer kanten på berget, så ser hun ned på bakken, så på oss…så  hopper hun rett ut fra berget. Snorre syntes nok at tigern var ferdig med dagens utfoldelse, for han koblet gamla (Mi på 13 år 8 måneder), ga meg beskjed om at vi skulle hjem, samtidig som han mumlet noe at enkelt kunne påføre folk hjerteproblemer.

140215lyckea

Da det er lenge siden jeg har blogget om Larsen så er det mye som har skjedd. 2015 var et veldig hektisk år med masse trening og mange konkurranser. Vi nådde alle mål vi satte oss, og måtte justere opp målene underveis. Lycke Larsen er utrolig allsidig, ekstremt nysgjerrig og villig til å prøve alt mulig. Det resulterte i at hun ble beste unghund OG beste toller, og nr 6 totalt i Retrievercupen 2015. Vi var også veldig fornøyd med at hun ble vinner av WT BK på Tollarspecialen i Sälen (av 105 startende tror jeg det var). I alle fall syntes Lycke Larsen det var så gøy med Specialen at hun bestemte seg for at hun skulle dit i 2016 også. Så da ble det investert i ei gammel campingvogn, så har hun alliert seg med matfattern til Trym og Raico, så nå har vi vognplass til Specialen også.

Hennes siste påfunn er at hun skal bli redningshund. Det har hun ikke prøvd før så det greier hun nok. Jeg sa at skal vi greie det så må vi trene myyyye…da la hun hodet på skakke og sendte et sånt blikk «…om du tror du ikke greier det kan vi få hjelp av tante Elisabeth, tante Marit, tante Eli, tante Johanna, tante …» Da var egentlig diskusjonen ferdig. Tigern skal trenes til redningshund. Så får vi se om vi greier det. Vi må i alle fall prøve.

12744387_10207408817556358_2752562209643356590_n

Lydighetshelg!

I helga har Lycke Larsen vært på lydighetskurs med Anette Kristiansen som instruktør. Vi startet med teori på fredag kveld, mens i går og i dag har vi jobbet med hundene. Anette la vekt på å «se hvert individ» og jobbe ut fra det. I tillegg skulle man legge til rette for at hunden lyktes. Om man feilet hunden måtte man være tydelig med å berømme når det ble riktig. Om ikke hunden fikk det til så måtte man hjelpe hunden til å gjøre det riktig…og berømme og belønne masse!

Vi startet med lineføring. Etter få meter fikk vi klar beskjed om at her måtte det bygges opp en solid og stødig øvelse, ett skritt om gangen. Jeg syns jo som vanlig at pøbelen er rimelig flink så litt snusing i bakken kunne da ikke være så galt…hodet kommer jo opp etterhvert. Niks!! Hodet til Lycke skulle ikke være i bakken, hun skulle kikke opp. Og det var jo egentlig greit nok. Da var det være med meg. Kroppen skulle være rett, ikke være trykkende mot hunden, hodet skulle være løftet, jeg skulle stråle av selvtillit, blikket fremover, og «rockefoten» (venstrebenet) skulle være under kontroll. Skuldrene skulle være rolig og mine påstander om slappe ligament i skulderregionen ble overhørt. Her var det bare å jobbe på. Her er det mye å ta tak i fremover.

Fellesdekk var vi også innom, og her fikk vi noen nyttige tips for å få hunden til å jobbe mens den ligger. Vi kunne dytte litt forsiktig på den, og trekke litt forsiktig i halsreima slik at hunden ble veldig bevisst på at den skulle ligge. Den metoden lærte jeg på slutten av 90-tallet da jeg gikk et lp-kurs på Levanger med Aina Fatland. Men jeg hadde helt glemt å bruke den. Gammel lærdom blir som ny!

Apportdirigering er en eliteøvelse, men det bekymrer ikke Lycke Larsen. Hun synes godt man kan trene det. Her fikk vi god veiledning og det var morsomt å se at Lycke koste seg. På rekruttsamlinga i høst fikk vi innføring i denne øvelsen, men jeg følte det var litt «bøklåt» måte å gjøre det på, noe som førte til at det ble bare halvhjertet med det resultatet at Lycke Larsen ikke ville ta apportbukken. Men nå syntes hun det var gøy. Vi la ut 3 bukker, stilte hunden ved kjegla, gikk ut og pekte på den apportbukken hun skulle ta og ga kommandoen. Når hun plukket opp apporten skulle vi løpe alt vi kunne sammen med hunden tilbake og belønne hunden når den kom. KNAILLARTI!!!

Videre jobbet vi med posisjonsskifter. Lycke  Larsen har fine bevegelser når jeg står nærme. Vi jobber med låste bakben og trener på alle tre posisjonene. Her jobbet vi med at hundene skulle tenke bakover, bakover og bakover. Her blir det å forte seg sakte.

Neseprøve sto også på programmet. Først fikk Lycke hente pinnen jeg hadde tatt på et par ganger. Så la Annette ut 5 pinner på andre siden av rommet. Min pinne ble lagt 2-3 meter foran de andre pinnene. Dette løste tigeren kjapt. Vi flyttet pinnen nærmere de andre pinnene. Ikke noe problem. Så la vi pinnen blant de andre. Da brukte hun litt mer tid på å søke, men når hun først plukket opp en pinne så var hun sikker på at den var riktig. Flinke pøbelen.

Ruta var siste post på programmet for oss, men nå begynte Lycke liten å bli sliten. Hun er jo ikke 10 måneder ennå, og det er krevende å være på kurs hele lørdag og søndag. Vi sendte i ruta noen ganger, men det var tydelig at nå begynte det å bli nok til det lille hodet. Men vi fikk mange tips om hvordan vi skal jobbe fremover.

Ellers fikk vi mange verdifulle tips og masse verktøy til verktøykassa ved å se på alle de andre. Veldig trivelig, lærerikt og morsomt kurs.

Lycke Larsen som sporhund.

 

2014-10-14 15.17.03lyckesitterivannet

Vi har hatt en flott høst her i Trøndelag med mange lange turer i skog og mark. Lycke Larsen elsker å løpe rundt og snuse på alt mulig, og vi hører rett som det er at det smeller i nesen hennes. Da har hun som oftest fått ferten av noe spennende. I forrigårs sporet hun opp halvtørr «mainnskit» som hun lykkelig sprang rundt med…før hun prøvde å spise det. Akkurat da var vi egentlig ikke perlevenner. Jeg vant kampen, men ble sittende med igjen med all dritten (det kjentes ikke helt ut som at det var vellykket å få hendene fulle av noe som hører hjemme i kloakken).

Mens Lycke driver på med slike drittaktiviteter passer Mi på å være på spa. Hun elsker å bløtlegge seg selv i gjørme og møkk, og etter turen på Volhaugen var hun rimelig fornøyd med seg selv. Snorre og jeg bestemte oss for å grille pølser nede ved vannet og fikk dermed vasket munnen på Lycke og skylt av frøken Gjørmfrid. Hun har forøvrig innlemmet Lycke Larsen i gjørmebadets hemmelighet så nå må vi snart kjøpe store mengder hundshampoo.

Da Lycke er veldig glad i å snuse rundt var det naturlig å trene spor med henne. Hun har jobbet godt både med blodspor og med fotspor. Hun har også prøvd seg på pinnespor med stor iver og plukket pinner som en helt. Men i det siste er det blodspor vi har trent mest. Jeg hadde lyst til å starte henne på en prøve før vi gikk i «vinterdvale». Da Lycke Larsen er født på julaften ble hun ikke 9 måneder før 24 september, og da er det jo ikke mange sporprøvene. Men heldigvis hadde retrieverklubben i Nord-Trøndelag mulighet til å arrangere bevegelig sporprøve ut oktober. Vi tok kontakt og ble enig om å gå blodsporprøve i pausen i elgjakta.

I mars bestilte Snorre tur til Tyrkia, og denne turen skulle selvfølgelig være i samme tidsrom. Vi kom hjem fra Tyrkia sent en søndag kveld og skulle få gå spor tirsdag ettermiddag. Jeg spekulerte fælt på når jeg skulle få tid til å trene. Elisabeth foreslo å legge et kort motivasjonsspor på mandag kveld, som Lycke Larsen kunne gå tirsdag morgen. Jeg var litt bekymret for at det skulle bli for mye, men frk. Olsen, altså Elisabeth, mente det skulle gå bra. Og som vanlig er frk. Larsen veldig enig med frk. Olsen.

Som sagt, så gjort. Det ble motiveringsspor på morgenen. Og når vi kom til Ogndalen på ettermiddagen virket ikke Lycke Larsen særlig sliten nei. Hun gjorde et bra sporarbeid, markerte sårleie fint, hadde fint tempo. Hun gikk ut i en vinkel, men hun jobbet og jobbet og kom seg inn på sporet igjen. Resultatet ble en 1. premie. Og det ga virkelig lyst til å fortsette å trene. Jeg er riktig fornøyd med tigeren min som får 1.premie på spor 9 1/2 måned gammel, og på sin første prøve.

På lørdag samme uka gikk hun opp til Bronsemerkeprøve i lydighet og fikk 164 poeng av 180 mulige, og hun fikk merket. Senere på dagen gikk hun klubbkonkurranse i lydighet klasse 1, og fikk en fin 3.premie.

I ettermiddag blir det lydighetstrening og i morgen er det sportrening. Denne gangen er det Elisabeth som legger spor til oss og det er alltid spennende. Lørdag og søndag er det lydighetskurs. Vi gleder oss masse.

 

Tiden går så fort.

Sommeren har rast av sted og plutselig var høsten her. Og Lycke Larsen har vært med på mye forskjellig i sommer. Hun har nå rukket å bli 8 måneder.

Lycke Larsen 7,5 måneder.
Lycke Larsen 7,5 måneder.

Høydepunktet var nok 14 dager på Bøda Camping på Øland. På tur nedover overnattet vi på hotell. Vi kom fram til hotellet stuptrøtte midt på natta. Vi sovnet før hodet traff puta…ja altså alle bortsett fra frøken Larsen. Først måtte hele rommet sjekkes, så måtte man hoppe opp på alle veggene (noe hun har begynt med etter at hun var heldig og traff et åpent vindu og kom seg fornøyd ut da vi overnattet i hytte i Vigge), så måtte hun drikke…og hunder slafser når de drikker.Omsider ble det stille. Vel helt stille kan det ikke ha vært for da jeg våknet om morgenen satt Lycke Larsen i senga mi med forklaringen på hvorfor nattlampa ikke fungerte lenger…hengende ut av munnen.

Vi fikk tid til en rask visitt hos Mia Gester og familen. Hun er oppdretteren til Lycke Larsen. Der fikk vi treffe igjen mamma Ducky, og Esset, kullbror til Lycke Larsen, og Kaja. Lycke og Esset var like aktive og koste seg med å leke sisten.

På Bøda bodde vi i campingvogn og vi lå plassert like ved «hovedveien» gjennom campingen. I høysesongen er det ca 7000 campinggjester pr dag. Så Lycke Larsen var opptatt med å se på alt og alle som passerte. Og det var mye forskjellig : barn og voksne i alle farger, fasonger og lydnivåer, syklister på fire hjul, på tre hjul, på to hjul, på ett hjul, med motor, uten motor, hunder av både kjente og ukjente raser, papegøye, og jaggu passerte det to riddere i full rustning til hest like utenfor vogna. Ellers var Lycke Larsen med i Borgholms slottruin, på marked i Byxelkrok, bytur i Borgholm, på Bøda Hamn og spiste røkte reker, og hun storkoste seg på hundestranda på campingen (selv om mor forlangte at hun måtte gå fot og vente på lov til å bade).

Siste helga i august var vi, Lycke Larsen og jeg, på lydighetssamling i Mosjøen. Vi var 16 deltakere som ble delt opp i tre grupper. Vi var 5 stykker på vår gruppe, to som konkurrerte i klasse3, to i klasse 2 og Lycke Larsen på 8 måneder. Vi fikk veiledning av lydighetsdommer Erik Brenden og hans kone Lillian Brenden. Hun er med på det norske landslaget i lydighet. Denne helga lærte vi virkelig å ta lydighetstreningen ned på momentnivå. Noe jeg syntes var spennende, for da kunne jeg begynne å trene på moment i øvelser som ikke kommer før i elite. Vi fikk blant annet prøve oss på ruta, fri ved fot, innkalling, felles dekk, felles sitt og apportdirigering. I tillegg fikk vi forslag til hvordan vi skulle trene på neseprøven og innkalling med stå. Det var også lagt opp til at vi deltakerne skulle hjelpe og veilede hverandre. Det var veldig lærerikt. Det er ikke alltid like enkelt å si at ting ikke er bra nok. Men det må til om det skal bli bra!

Erik Brenden følger oss med argusøyne.
Erik Brenden følger oss med argusøyne.